Skjevdeling av formue ved separasjon og skilsmisse – en oversikt

Skjevdelingsregelen er begrunnet i at verdier ektefeller tar med seg inn i ekteskapet (inngangsverdier), arv og gave fra andre enn ektefellen, ikke er et resultat av ektefellenes felles verdiskapning under ekteskapet. Skjevdelingsregelen skal med andre ord være til hinder for at ektefeller skal kunne «skille seg til penger».

Reglene om skjevdeling ble gitt i 1993, og meningen var å gi et enkelt og greit alternativ til ektepakt med særeie. Med fasit i hånd kan vi etter snart 30 år slå fast at dette ikke helt har slått til. Det oppstår mange konflikter om skjevdeling på ektefelleskifter, og et betydelig antall tvister havner hvert år i domstolene. Ikke sjelden står det store verdier og formuer på spill.

Vi skal i denne artikkelen gi en oversikt over skjevdelingsregelen, slik den praktiseres i dag. Artikkelen vil være av interesse for ektefeller som ønsker å ta grep for å sikre verdier før det i forbindelse med et samlivsbrudd kan være for sent, og alle som står i et skilsmisseoppgjør.

Hva står på spill?

Det er ikke uvanlig i våre dager at ektefeller som går fra hverandre, har mer eller mindre gjeldsfrie bolig- og fritidseiendommer. Det typiske spørsmålet som melder seg, er gjerne om hele eller deler av verdien av eneboligen, som ektefellene eier når de går fra hverandre, kan føres tilbake til leiligheten én av dem eide da de ble samboere for mange år siden, og som i løpet av ekteskapet gjerne er byttet ut flere ganger (til større leilighet eller enebolig, rekkehus eller enebolig).

Hvordan blir det med «rønna» av en hytte, uten strøm, innlagt vann og adkomstvei, som den ene ektefellen arvet i sin tid, og som etter betydelige oppgraderinger gjennom årene i praksis er en sekundærbolig med alle fasiliteter?

Ikke sjelden er det virkelig store formuer som står på spill, og det er mange spørsmål som melder seg: Har det noe å si for konas krav om å skjevdele den meget store nåverdien av aksjene, i det som i praksis var en verdiløs gründerbedrift ved ekteskapsinngåelsen, at hun har jobbet nær sagt til alle døgnets tider gjennom ekteskapet uten å ha tatt ut særlig med lønn? Hva hvis det har vært rot i selskapsregnskapet, og kona i praksis har brukt private midler og selskapsmidler om hverandre – har det noe å si for skjevdelingskravets omfang?

Er det riktig at verdien av familieforetaket en ektefelle har overtatt som ledd i et generasjonsskifte ikke kan skjevdeles, hvis det er gjort endringer i foretakets organisasjonsform i løpet av ekteskapet (f.eks. omdanning til aksjeselskap)? Og, hvilken betydning har andre strukturendringer (fisjon, fusjon, etablering av holding- og datterselskaper), kapitalendringer og oppkjøp av «innmat» o.l. fra andre selskaper?

Som eksemplene her viser, er det ofte betydelige verdier som står på spill når spørsmål om skjevdeling kommer på felleseieskifter.

Hva kan skjevdeles?

Skjevdelingsregelen gir ektefeller rett til å holde midler de tok med seg inn i ekteskapet utenfor likedelingspotten, for eksempel verdien av familieaksjene som kona eide før ekteskapsinngåelsen. Det samme gjelder formue og verdier som er arvet eller mottatt i gave fra andre enn ektefellen i løpet av ekteskapet, for eksempel verdien av bolighuset som mannen arvet et par år etter bryllupet.

Det er en forutsetning for skjevdeling at midlene er i behold på det såkalte skjæringstidspunktet, som typisk er den dagen en av partene flytter ut av boligen, eller den dagen en av ektefellene sender inn en digital separasjonssøknad på Statsforvalterens (tidligere Fylkesmannens) nettsider om dette skjer først. Kona i eksempelet ovenfor har altså ingen glede av skjevdelingsregelen om familiebedriften hun har hatt aksjer i er gått konkurs, eller om hun har solgt aksjene før skjæringstidspunktet og brukt opp salgssummen.

Det er verdt å merke seg at skjevdeling gjelder verdier og ikke gjenstander/eiendeler. I eksempelet ovenfor er det verdien av huset som mannen kan kreve skjevdelt. Hva som skal skje med selve huset, må vi til andre regler i ekteskapsloven for å finne svar på. Det kan være at kona har rett til å overta huset, fordi hensynet til barna taler for det, selv om mannen kan skjevdele hele eller deler av boligeiendommens verdi. Ekteskapslovens hovedregel er ellers at en ektefelle kan kreve å overta eiendeler som han eller hun eier fullt ut eller i det vesentlige – det vil i praksis si en eierandel på mer enn ca. ¾.

Hva kreves av bevis?

Det er avtalefrihet på felleseieskifte, og det er ingenting i veien for at ektefeller som går fra hverandre blir enige om hvordan de skal gjøre opp økonomien, uten at spørsmål om skjevdeling og annet konfliktstoff blir satt på spissen. Blir de ikke enige, er det imidlertid den ektefelle som krever skjevdeling, som må bevise at lovens vilkår er oppfylt.

For sivile saker som kommer for retten, er hovedregelen at dommeren skal bygge på det faktum som fremstår mest sannsynlig. I tvister som gjelder skjevdeling, gjelder det imidlertid et skjerpet beviskrav. Det står i loven at det må være «klart» at verdiene som kreves skjevdelt kan føres tilbake til inngangsverdier, arv eller gave. Ifølge en høyesterettsdom fra 2020, betyr dette at det «skal ikke være tvil» om at verdiene som kreves skjevdelt rent faktisk stammer fra slike skjevdelingsmidler.

Gjelder regelen om skjevdeling også på dødsboskifte?

Det er verdt å merke seg at regelen om skjevdeling ikke bare gjelder når ekteskap ender med samlivsbrudd. Den gjelder i utgangspunktet også på skifte når den første av ektefellene dør.

Riktignok vil de fleste, lengstlevende ektefeller ha rett til å sitte i uskiftet bo med felleseiet ut sin levetid, og det følger av ekteskapsloven at skjevdelingsregelen ikke gjelder ved et senere skifte av uskifteboet.

Lengstlevende har imidlertid ikke rett til å sitte i uskifte med førstavdødes særkullsbarn, med mindre særkullsbarna samtykker til dette. Det kan også være at lengstlevende av forskjellige grunner – for eksempel ung alder – ikke ønsker å sitte i uskiftet bo, og velger å skifte boet etter førstavdøde. I slike tilfeller skal det gjennomføres et såkalt sammensatt skifte, som er en kombinasjon av felleseie- og dødsboskifte.

På slike sammensatte skifter har både lengstlevende ektefelle og dødsboet (altså arvingene) rett til å gjøre gjeldende skjevdelingskrav. Barnebarna kan altså gjøre gjeldende at verdien av familiehytta på fjellet, som deres – nå avdøde – far arvet av deres besteforeldre i løpet av ekteskapet, skal skjevdeles til fordel for dødsboet.

Dersom det er lengstlevende ektefelle som kan gjøre gjeldende betydelige skjevdelingskrav, vil han eller hun i praksis være tjent med å la være å overta boet etter førstavdøde i uskifte.

Hva om skjevdelingsverdien er byttet ut eller blandet sammen med andre verdier?

Så lenge ektefellen som krever skjevdeling greier å legge frem bevis for at verdier som er i behold på skjæringstidspunktet stammer fra inngangsverdier, arv eller gave, har det ikke noe å si at den opprinnelige eiendelen som skjevdelingsmidlene besto i er byttet ut og erstattet med nye. Vi kan tenke oss at den arvede hytta på fjellet er solgt, og erstattet med en utleieleilighet i Oslo. Dersom salgssummen etter hytta ble brukt til å kjøpe leiligheten i Oslo, vil skjevdelingskravet være i behold.

Dersom salgssummen etter hytta på fjellet kun dekket halvparten av kjøpesummen for leiligheten, vil skjevdelingskravet i utgangspunktet tilsvare halvparten av verdien av leiligheten. Og, hvis vi tenker oss at leiligheten senere er solgt, og at salgssummen er brukt til å finansiere én fjerdepart av kjøpesummen for en hytte ved sjøen, vil skjevdelingskravet i utgangspunktet tilsvare én åttendepart av verdien av denne hytta (én halvpart av én fjerdepart).

I praksis er det imidlertid sjelden så enkelt som i eksemplene her. De opprinnelige skjevdelingsgjenstandene er gjerne byttet ut flere ganger i løpet av ekteskapet, og blandet sammen med likedelingsmidler på en slik måte at det kan være vanskelig å peke på hva som er hva. Ofte vil det være nødvendig å (forsøke å) følge pengestrømmer gjennom hele eller deler av ekteskapet, ved å innhente blant annet kontoutskrifter og skattemeldinger for mange år tilbake.

Hva med avkastning og verdistigning?

En ektefelle som har rett til å skjevdele verdien av en eiendel, vil også ha rett til å skjevdele avkastningen av eiendelen. Typiske eksempler på avkastning er renter på bankinnskudd og utbytte på aksjer.

Verdistigning som skyldes ektefellenes (den ene eller begges) arbeidsinnsats kan ikke føres tilbake til et skjevdelingsmiddel, men til arbeidsinnsatsen. For slik verdistigning er vilkårene for å skjevdele i utgangspunktet ikke oppfylt. I praksis kan det imidlertid oppstå vanskelige grensedragninger, særlig i forbindelse med ektefellens arbeidsinnsats i næringsvirksomheten som skjevdelingskravet er knyttet til.

De fleste advokater som jobber med skjevdelingsspørsmål, er nok enige om at skjevdeling omfatter all markedsskapt verdistigning frem til skjæringstidspunktet; det vil si både inflasjon (prisvekst) og såkalt realverdivekst (annen markedsskapt verdistigning). Mannen kan altså skjevdele nåverdien av hytta som han tok med seg inn i ekteskapet for 30 år siden, selv om verdien har doblet seg gjennom årene.

Det er imidlertid et par juridiske forfattere som har tatt til orde for at det muligens ikke alltid vil være en riktig løsning å la skjevdelingskravet omfatte slik realverdivekst, som i praksis vil kunne bero på rene tilfeldigheter og flaks: Hytta kan ha flerdoblet seg i verdi på grunn av endrede kommunale arealplaner, som har gjort området attraktivt for utbyggere. Kanskje er bakgrunnen for den store verdistigningen at det er anlagt en golfbane eller lignende i nærheten, eller at kommunen opphever boplikten? Det eneste vi kan si med sikkerhet om skjevdeling av realverdivekst, er at siste ord neppe er sagt før spørsmålet en dag måtte komme opp for Høyesterett.

Betydningen av gjeld og bruken av skjevdelingsmidler

Dersom skjevdelingsformue bringes inn i ekteskapet med lån, og det er situasjonen for de fleste unge ektepar i etableringsfasen, vil det ha betydning for skjevdelingskravets omfang. Hvis kona bringer med seg et hus til en verdi av 3 millioner kroner inn i ekteskapet, og boliglån med 1 million kroner, følger det av en høyesterettsdom fra 2002 at hun i utgangspunktet kun vil ha et forholdsmessig skjevdelingskrav tilsvarende to tredjedeler av husets verdi. Om samme hus er verdt 9 millioner kroner på skjæringstidspunktet, vil hun altså i utgangspunktet ha rett til å skjevdele 6 millioner kroner.

Hva hvis vi endrer eksempelet slik at ektefellen tok med seg et gjeldfritt hus til en verdi av 1 million kroner inn i ekteskapet, samtidig som hun hadde 1,1 millioner kroner i forbruks- og kredittkortgjeld? De fleste som jobber med skjevdelingsspørsmål synes å være enige om at ektefellen i et slikt tilfelle kan skjevdele den andel av husets verdi på skjæringstidspunktet som overstiger 1,1 millioner kroner. Men, også på dette punkt er det uenighet blant juridiske forfattere, og det er hevdet at ektefellen i slike tilfelle ikke har rett til å skjevdele i det hele tatt. Argumentet er at ektefellen i slike tilfeller har mer gjeld enn verdier ved ekteskapsinngåelsen, og at ektefellen derfor ikke har med seg gjeldfrie nettoverdier inn i ekteskapet. Heller ikke når det gjelder denne problemstillingen kan vi imidlertid si noe helt sikkert før spørsmålet en dag måtte komme opp for Høyesterett.

Hvordan en ektefelle bruker sine skjevdelingsmidler, kan også gi store utslag på omfanget av skjevdelingskravet. Dersom mannen bruker arven etter sin onkel til å kjøpe en ferieleilighet i utlandet, vil han i utgangspunktet ha rett til å skjevdele verdien av leiligheten på skjæringstidspunktet. Men, om vi endrer eksempelet slik at ferieleiligheten ble kjøpt med lånte midler en del år før og uavhengig av den fremtidige arven etter onkelen, vil han ikke komme like godt ut av det det om han velger å nedbetale gjelden med arven: Ifølge en høyesterettsdom fra 2008, vil mannen i dette eksempelet kun ha rett til å skjevdele et beløp tilsvarende gjeldsnedbetalingen (det nominelle beløpet), justert for inflasjon.

Om vi endrer eksempelet ytterligere, slik at leilighetslånet kun var et mellomfinansieringslån i påvente av å få utbetalt arven etter onkelen, vil utgangspunktet derimot være at han kan skjevdele hele leilighetens verdi. Det kan blant annet utledes av den foreløpig siste høyesterettsavgjørelsen om skjevdeling fra 2020.

Har vedlikehold, oppussing og utbygging noe å si for skjevdelingskrav i bolig og hytte?

Oppussing og utbygging av boligen eller hytta, som skjevdelingskravet knytter seg til, reiser særlige spørsmål. For det første må en ta stilling til om slike påkostninger har ført til en verdiøkning som er i behold på skjæringstidspunktet. Det kan være vanskelig nok å føre bevis for det flere år etter at oppussingen fant sted. Ektefeller som har tatt vare på historiske verdivurderinger og takster, vil her kunne ha et bevismessig fortrinn.

Vanlig vedlikehold fører normalt ikke til varig verdiøkning, og har i utgangspunktet ingen betydning for omfanget av et skjevdelingskrav. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å trekke grensene mellom vanlig vedlikehold og oppussing som fører til verdiøkning. Noen ganger er det nødvendig å engasjere en takstmann eller annen bygningskyndig, som kan mene noe om spørsmålet.

Hvis utbedringsarbeidene har ført til en verdiøkning som er i behold på skjæringstidspunktet, må det for det andre tas stilling til om arbeidene ble finansiert med skjevdelingsmidler. Hvis det lar seg bevise at svaret på dette spørsmålet er ja, vil det kunne gi grunnlag for et mer omfattende skjevdelingskrav. Men, hvis svaret på spørsmålet er nei, vil det kunne føre til en reduksjon eller utvanning av skjevdelingskravet.

Også selvbyggerinnsats som fører til verdistigning som er i behold på skjæringstidspunktet, vil kunne føre til en utvanning av skjevdelingskravet. Dette poenget har stor betydning i praksis, for mange som oppgrader hus og hytte gjør hele eller deler av jobben selv.

Begrenset og utvidet skjevdelingsrett

Skjevdelingsretten er ikke absolutt. Etter ekteskapsloven § 59 annet ledd kan et skjevdelingskrav bortfalle helt eller delvis, dersom det vil føre til «et åpenbart urimelig resultat». Det typiske eksempelet er ektefellen som har tatt seg av hjem og barn det meste av et langvarig ekteskap, og som kommer dårlig ut av delingen på skifte.

Som ordet «åpenbart» indikerer, er dette en unntaksbestemmelse, som det skal en del til for å vinne frem med. Praksis fra tingretter og lagmannsretter gjennom 30 år, har imidlertid etter vårt syn vist at terskelen for å vinne frem med en anførsel om at den andre ektefellens skjevdelingskrav må settes til side, helt eller delvis, kanskje er lavere enn tilsiktet. Ofte vil det være en kombinasjon av forhold som hver for seg ikke er urimelige nok, men som i sum gjør at en kommer over terskelen.

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 59 tredje ledd åpner for at en ektefelle kan skjevdele verdier som ikke stammer fra inngangsverdier, arv eller gave, hvis «sterke grunner taler for det». Det typiske eksempelet er ektefellen som må selge unna sin næringsvirksomhet for å få råd til å løse ut den andre ektefellen på skifte; kanskje med risiko for at de ansatte i virksomheten mister sin arbeidsplass. Et annet forhold som kan gjøre dette unntaket aktuelt, er at den ene ektefellen har skuslet vekk sine verdier på overdrevent forbruk, spill, risikofylte investeringer eller ved å ha pådratt seg et erstatningsansvar. I slike tilfeller kan det være urettferdig at den andre ektefellen, med en ordnet økonomi og nøkternt forbruk, skal måtte gi fra seg halve felleseiet.

Også tredje ledd er en unntaksbestemmelse, og terskelen for å vinne frem med et slikt krav er i praksis enda høyere enn unntaket etter annet ledd.

Ektefeller bør fortsatt opprette ektepakt med avtale om særeie

Eksemplene i denne artikkelen kan ved første øyekast synes som konstruerte, for å sette problemer på spissen. Det er de ikke. Snarere tvert imot er de alle forenklede eksempler på problemstillinger som melder seg i det virkelige liv.

I praksis er det ikke grenser for hvor komplisert det kan bli. I enkelte saker må advokaten drive det rene etterforskningsarbeid for å forsøke å komme til bunns i pengestrømmer tilbake til inngangsverdier eller arv og gaver mottatt for mange år siden. Og, det er ikke alltid at en greier å komme tilstrekkelig til bunns til at beviskravet for skjevdeling er oppfylt, med den følge at midler skal deles likt.

Selv om skjevdelingsbestemmelsen var ment å være et greit alternativ til ektepakt med særeie, er det – 30 år etter at bestemmelsen ble satt i kraft – etter vår oppfatning ingen tvil om at ektefeller som ønsker å sikre alt fra næringsvirksomhet og store familieformuer til eiendom på skifte ved separasjon og skilsmisse, fortsatt bør sørge for forutberegnelighet ved å opprette ektepakt med særeie. Det samme gjelder samboere og andre som har planer om å gifte seg. En slik ektepakt kan «skreddersys» for å imøtekomme de konkrete ønsker og behov hvert ektepar måtte ha.

Gjelder dette også ektefeller som har mottatt særeieklausulert arv eller gave?

Det er ikke uvanlig at det i testamenter eller gavebrev står at arven/gaven skal være arvingens/gavemottagerens særeie. Gjelder rådet om å opprette ektepakt med særeie også ektefeller som har mottatt slik særeieklausulert arv eller gave? Det korte svaret på dette spørsmålet er ja.

Dersom eiendelen som særeieklausulen er knyttet til – for eksempel familieaksjene – er i behold når ektefellene går fra hverandre, er utgangspunktet på skifte riktignok at ektefellen beholder aksjene som sitt særeie. Men, også i særeietilfellene kan det ha skjedd endringer i løpet av ekteskapet, som gjør at hele eller deler av det som opprinnelig var en særeieklausulert eiendel vil kunne være gjenstand for likedeling på skifte.

Det typiske eksempelet er at særeiegjenstanden er erstattet med en ny eiendel, og at ektefellen, når spørsmålet kommer opp, ikke greier å føre tilstrekkelig bevis for at den nye eiendelen er finansiert med salgssummen etter den opprinnelige eiendelen.

Særlige spørsmål melder seg også om særeieverdier blandes sammen med felleseieverdier, eller om gavemottageren betalte for deler av gavens verdi til gavegiver (gavesalg). I slike tilfeller kan det være at ektefellen ikke har mer enn et forholdsmessig særeiekrav.

Og, hva om særeiemidler er brukt til å nedbetale lån? Vil hele eiendelen som lånet er brukt til å finansiere være særeie, eller må ektefellen avfinne seg med et inflasjonsjustert beløpssæreie tilsvarende lånenedbetalingen? Dette er etter vår oppfatning et uavklart spørsmål.