Ledelsens handlingsrom når markedet er turbulent

Aksjelovens regler om egenkapital er i utgangspunktet strenge. Virksomheten skal til enhver tid ha forsvarlig egenkapital, og poenget er at denne skal være stor nok til å holde også i krisetider.

Etter aksjeloven har styret en handleplikt dersom egenkapitalen ikke er «forsvarlig». Dette er en vurdering av virksomhetens størrelse og risiko.

Tiltak for å styrke kapitalen

Mulige tiltak som kan styrke kapitalsituasjonen kan være blant annet:

• Kutte kostnader, øke inntekter
• Inndrive utestående fordringer
• Skaffe seg lengre kredittider
• Frigjøre kapital gjennom sale/leaseback – leasing
• Salg av hele eller deler av virksomheten
• Reforhandling av kontrakter
• Kontakt med bank
• Forhandle med kreditorene

Videre må styret ta interne grep når økonomien strammer seg til. Styret bør styrke kontrollen på regnskapsførselen og bruke likviditetsbudsjetter mer aktivt. Det kan være behov for hyppigere styremøter, og forholdet til kreditorer og fortsatt drift må vurderes nøye. Disse vurderingene må fremgå av styreprotokollene.

Det er også vårt råd at man kontrollerer at styret har en ansvarsforsikring og at premien for denne er betalt.

Hva kan styret gjøre om tiltakene ikke har effekt?

Dersom tiltakene ikke har effekt er styret forpliktet til å innkalle til en generalforsamling med forslag om å øke aksjekapitalen. Dersom aksjonærene ikke er med på dette og selskapet er blitt varig insolvent har styret ikke noe annet valg enn å begjære konkursåpning av selskapet. Selskapet er insolvent når eiendelene er verdt mindre enn gjelden basert på reelle og ikke regnskapsførte verdier, samtidig som det ikke er nok midler til å dekke gjelden etter hvert som den forfaller, forutsett at betalingsproblemene ikke er midlertidige. Men her kommer styrets handlingsrom inn.

Styret har en plikt til å bevare verdiene i selskapet og må forsøke å opprettholde virksomheten dersom det finnes gode grunner til det, selv om selskapet er insolvent. Det er også en viss periode hvor oppbud ikke må begjæres umiddelbart. Det er en absolutt betingelse om varig insolvens før konkursåpning kan skje. Dette betyr at selv om selskapet selv skulle ønske å begjære konkursåpning, skal det ikke åpnes konkurs hvis selskapet ikke er insolvent.

Rekonstruksjonsforhandlinger

Et annet virkemiddel for å avverge konkursåpning er åpning av rekonstruksjonsforhandlinger. Dette kan åpnes allerede når selskapet ser at det får økonomiske problemer. Dette innebærer at man verken må eller bør vente til at selskapet faktisk er insolvent.

Fordelen med rekonstruksjon er at selskapets ledelse og aksjonærene beholder kontrollen. Selskapet kan da for eksempel foreslå en reduksjon i gjelden eller konvertering av gjelden til aksjekapital. Ulempen er at enhver løsning krever tilslutning av 50% av kreditorene (i beløp).

Det har også vist seg at rekonstruksjonsprosessene er blitt veldig kostnadskrevende, og de koster fort over MNOK 1, hvilket begrenser hvilke selskaper rekonstruksjon er egnet for.

Restrukturering gjennom konkurs

Et alternativ er også å «restrukturere» virksomheten gjennom konkurs. Dersom man overfører virksomheten før konkurs må det foretas en verdsettelse, og alle forpliktelsene til de ansatte følger med. Etter en konkurs kan virksomheten kjøpes etter forhandlinger med bostyrer, og man tar bare med de ansatte man trenger. Forpliktelser ovenfor de ansatte fra tidligere følger ikke med, heller ikke eksisterende tariffavtaler. Mange har derfor kalt konkursen for «den perfekte rekonstruksjonen».

Konkursåpning har selvsagt negative effekter. Virksomheten stanser opp, og kjøp av virksomheten krever en avtale med bostyrer. Her kan andre interessenter komme på banen med bedre tilbud, og det er ikke sikkert at kunder, andre kontraktsparter og nøkkelpersonell er med videre etter en konkurs.

En konkurs kan også ha en omdømmemessig side. Samtidig er det bostyrer oppgave å undersøke om det foreligger ansvarsbetingende forhold.

Ha kontroll på styreprotokollen!

Det styret særlig må være oppmerksom på er risikoen for personlig ansvar. Risikoen for det er spesielt stor ved drift for kreditors regning, brudd på oppbudsplikten (dersom underdekningen øker) og dersom selskapet kjøper varer eller tjenester på kreditt når selskapet er insolvent. Det er imidlertid normalt ikke styreansvar hvis man har handlet i selskapets interesse, selv om dette er basert på optimistiske, men realistiske forutsetninger.

Her er styreprotokollen viktig – den skal forklare hvorfor man har fortsatt virksomheten og hvorfor dette også har vært i kreditors interesse. Vi har fått spesielt strenge dommer på dette med å kjøpe varer og tjenester på kreditt dersom selskapet er insolvent. Dette kan man ikke gjøre uten å informere den som leverer på kreditt, uten å risikere personlig ansvar for styremedlemmene.

Styreansvaret er personlig og vurderes på individuell basis. Det innebærer at du ikke kan skylde på andre som for eksempel daglig leder, regnskapsfører eller revisor når ting går galt. Du er ansvarlig for å opptre aktsomt. Dersom du som styremedlem ikke er komfortabel med de beslutninger som fattes må du gi uttrykk for det, og i ytterste fall må du trekke deg som styremedlem. Det kan gjøres med en enkel erklæring til Foretaksregisteret.

Pass på å reagere tidlig

Selv om dette er strenge regler som i ytterste konsekvens også er straffesanksjonerte, er det viktig å understreke at styret har ikke bare en rett, men også en plikt, til å forsøke å redde kriserammede virksomheter. Som regel er det også i kreditorenes interesse at virksomheten reddes og at det er mulig å drive videre, og ledelsen har et visst handlingsrom for å få til det.

Som regel handler dette om å sette i verk kraftfulle tiltak tidlig nok, så selv om man også i forbindelse med en insolvens har et visst handlingsrom, så er det beste rådet å ta grep før man kommer så langt.