Styremedlemmers erstatningsansvar for brudd på selskapets kontraktsforpliktelser

I denne artikkelen behandles styremedlemmers erstatningsansvar, med særlig fokus på en dom fra Borgarting lagmannsrett. Saken illustrerer viktige prinsipper for når styremedlemmer kan holdes personlig ansvarlige, og drøfter styrets handlingsrom når det gjelder strategiske beslutninger og vurdering av juridiske forpliktelser.

1. Styrets rolle i selskapet

Styret har etter aksjeloven det overordnede ansvaret for å forvalte selskapet, føre tilsyn med selskapets ledelse og sikre at selskapet overholder sine plikter. Selv om selskapet er en egen juridisk enhet som gir styremedlemmene en viss beskyttelse, finnes det spesifikke situasjoner der styremedlemmer kan holdes personlig ansvarlige for selskapets kontraktsforpliktelser. Aksjeloven fastsetter at styremedlemmer, inkludert styrelederen, kan holdes personlig ansvarlig for skader forårsaket av forsettlige eller uaktsomme handlinger utført i deres egenskap som styremedlem.

Styrevervet kan føre til at styremedlemmene blir involvert i ulike kontraktsforhold. Denne involveringen kan medføre spesifikke plikter overfor selskapets kontraktsparter, som for eksempel en informasjonsplikt eller handleplikt.

Det kan oppstå særskilte spørsmål om i hvilken grad et styremedlem kan holdes erstatningsrettslig ansvar for kontraktspartens tap i tilfeller der selskapet har misligholdt sine kontraktsforpliktelser.

Dette spørsmålet ble blant annet behandlet av Borgarting lagmannsrett (LB-2019-171075) der retten skulle ta stilling til om styreleder og majoritetsaksjonær i Marsoft International AS (Marsoft) kunne holdes personlig ansvarlig for tap lidt av Vroon Containers B.V (Vroon) etter at Marsoft angivelig hadde misligholdt sine kontraktsforpliktelser overfor Vroon.

Les mer om hva vi kan bistå med innen selskapsrett og transaksjoner her.

2. Marsoft vs Vroon

Det oppsto flere rettslige tvister mellom Marsoft og Vroon i kjølvannet av samarbeidet og faktum er komplisert, i det videre vil kun den delen av faktum som har direkte betydning for vurderingen av styreleders ansvar gjennomgås.

Konflikten dreide seg om et prosjekt som ble initiert i 2015, og som involverte kjøp og drift av 32 containerskip. Marsoft hadde ansvaret for å utvikle og tilrettelegge for refinansiering av skipene, mens Vroon forpliktet seg til å yte lån for å oppfylle egenkapitalkravet for anskaffelsen av disse skipene. En viktig avtale ble inngått 22. juli 2015, hvor det ble fastsatt at Vroon skulle låne ut opptil 21 millioner USD, og at Marsoft skulle sikre finansieringen av skipene. Målet var at deler av brofinansieringen fra Vroon skulle nedbetales innen 31. desember 2015 og i motsatt fall skulle Marsoft tegne seg for 2,1 millioner dollar i prosjektet.

Det ble ikke foretatt slik tegning fra Marsoft sin side. Det var uenighet mellom partene om det var et kontraktsbrudd av Marsoft, da Marsoft mente at den manglende tegningen skyldtes forhold og mislighold på Vroons side.

At Marsoft misligholdt avtalen mellom partene ble fastslått i en voldgiftsdom den 21. februar 2017. Marsoft kunne imidlertid ikke gjøre opp sine forpliktelser og det ble begjært oppbud i selskapet 17. august 2017.

Oslo tingrett avsa 19. juli 2020 dom der styreleder i Marsoft ble dømt til å betale erstatning til Vroon, samt dømt til å dekke Vroons sakskostnader. Vroon fikk også arrest i styrelederens formuesgoder. Ankesaken ble behandles av Borgarting lagmannsrett 9.-23. november 2020 og dom avsagt 16. februar 2021.

Under ankebehandlingen ble det anført at styreleder hadde opptrådt erstatningsbetingende både ved at Marsoft ikke oppfylte tegningsforpliktelsen, men også ved å føre sak om spørsmålet om kontraktsbrudd for voldgiftsdomstolen.

3. Styreleders ansvar

Som nevnt innledningsvis kan styrets medlemmer holdes erstatningsansvarlig for tredjeparters tap dersom de har opptrådt forsettlig eller uaktsomt i sin utøvelse av styrevervet, dette følger av aksjeloven § 17-1.

Slik det fremgår over mente styreleder i Marsoft at det forelå gode grunner til å unnlate å oppfylle tegningsforpliktelsen. Kjernespørsmålet i saken var derfor hvor langt styrets handlingsrom strekker seg når det gjelder oppfatning av selskapets rettslige posisjon. I dette tilfellet er det som nevnt fastslått at Marsoft var i kontraktsbrudd, men betyr ikke nødvendigvis at styreleder kan holdes personlig ansvarlig for den feilvurderingen.

Borgarting lagmannsrett måtte vurdere om styrelederens beslutning om ikke å oppfylle tegningsforpliktelsen utgjorde uaktsomhet i utøvelsen av styrevervet. Retten vurderte også om styreleders unnlatelse av å handle var basert på berettigede bekymringer rundt prosjektets gjennomføring.

Retten påpeker i saken at personlig ansvar krever mer enn et enkelt kontraktsbrudd; det krever bevis for grov uaktsomhet eller klar forsømmelse. Retten understreket at det å ikke sørge for at selskapet oppfyller en kontraktsforpliktelse ikke automatisk fører til personlig ansvar. Det må derimot være bevis for at beslutningen var klart urimelig, eller at styreleders handlet i ond tro eller tilsidesettelse av selskapets og medkontrahentens interesser.

Retten påpeker at det må ha fremstått som klart for styreleder at hans forståelse av kontrakten kunne være feil, ettersom Vroon hadde tilkjennegitt sin oppfatning. Retten kom likevel til at Marsofts og styreleders forståelse av avtalen ikke var så klart uriktig at beslutningen om å holde tilbake innskuddet var illojal etter de allmenne lojalitetsnormer som gjelder for personlig ansvar. Vroons krav om at styreleder handlet uaktsomt ble avvist, da det ikke ble funnet bevis for forsettlig kontraktsbrudd og styrelederens beslutninger ble vurdert som innenfor rimelige forretningsvurderinger.

Retten legger vekt på at selskapsledelsen må ha betydelig spillerom når de tar strategiske beslutninger uten å pådra seg personlig ansvar og viser i sin vurdering til juridisk teori om temaet (Hagstrøm/Stenvik Erstatningsrett 2. utgave 2019 s. 154). Styrelederens handlinger ble vurdert etter standarden for rimelige forretningsvurderinger, som tillater en viss grad av risikotaking og strategisk beslutningstaking, forutsatt at dette gjøres i god tro og med en tilstrekkelig vurdering av omstendighetene.

Det blir også fremhevet av retten at i den grad det i denne saken forelå et kontraktsbrudd så var styreleder i rettsvillfarelse, altså at styreleder forsto den juridiske siden av saken feil. I forholdet mellom to kontraktsparter er ikke rettsvillfarelse nødvendigvis unnskyldningsgrunn, men det stiller seg annerledes ved vurderingen av styremedlemmenes eventuelle erstatningsansvar. Dette er et viktig poeng, nettopp fordi styret i hovedsak har ansvar for å gjøre forretningsmessige vurderinger på selskapets vegne.

Les også vår artikkel om krav til kjønnssammensetning i styret.

4. Oppsummering av styremedlemmers personlige ansvar

Saken belyser kompleksiteten ved å fastslå personlig ansvar for selskapsledelsen, spesielt når det gjelder samspillet mellom kontraktsforpliktelser og de bredere tillitspliktene som påhviler styremedlemmer.

Det som er viktig å merke seg ved dommen er at den fastsetter noen rammer for styrets handlingsrom når det gjelder den praktiske håndteringen av en selskapsforpliktelse. Det har også gode grunner for seg å gi styremedlemmer et slikt handlingsrom ettersom styrets beslutninger i stor grad skal ha sitt utgangspunkt i forretningsmessige vurderinger. Styret må selvfølgelig ta stilling til hva som juridisk sett er det korrekte, men domstolene har her tilkjennegitt styret et visst rom for feilvurderinger uten at man havner i personlig ansvar overfor tredjeparter.